Søkeresultater

VG link: Birk Ruud måtte oppsøke hjelp etter vennens tragiske ulykke . Måtte oppsøke hjelp etter vennens tragiske ulykke: –⁠ Det foregikk mye greier i topplokket Da kompisen William Bostadløkken (20) ble lam for to måneder siden, måtte Birk Ruud oppsøke hjelp for å overvinne frykten. – Jeg tenkte på ham på pallen, og jeg tenkte på alt og ingenting på en måte. Bare tok det inn. Og det er klart at jeg tenker på William stadig, sier Birk Ruud til VG etter at han tok OL-gull i slopestyle tirsdag. William Bostadløkken skadet seg stygt på en trening i USA. Han ble omtalt som en av Norges aller mest lovende friskiutøvere. Han var en del av rekruttlandslaget, og han var tatt ut til verdenscupåpningen i slopestyle i desember. 20-åringen pådro seg flere bruddskader, inkludert en fullstendig ryggmargsskade som førte til lammelse fra midten av ryggen og ned. – Han er jo en god kompis først og fremst og en viktig del av oss i friskimiljøet. Friskimiljøet er ikke så stort – vi er på en måte venner på kryss og tvers over hele verden, og både snakker godt om hverandre og er glad i hverandre. Så det preget oss alle. Med tanke på det, måtte jeg rett og slett få ryddet litt i mitt eget hode, fordi jeg fikk mye frykt for å skade meg selv. Jeg vet ikke, det foregikk mye greier i topplokket, rett og slett, forteller Ruud. Birk Ruuds mamma anbefalte ham til å oppsøke hjelp til å få snakke ut om tankene som kvernet i hodet. Det rådet fulgte han. – Han hadde et sånt herlig syn på livet. Han fikk meg til å forklare at jeg ikke er tankene mine. For tanker er jo et hjelpemiddel vi har, vi tenker jo hele tiden. En tanke er kjempefin, men vi må være bevisst på at de negative eller positive tankene er en mekanisme vi mennesker har, og at man kan ta kontroll over dem, forteller han. – Det har jeg på en måte klart å få til, og det har gjort meg mye friere. Så om jeg får ubehagelige tanker, eller positive tanker, eller hva enn, så har jeg litt mulighet til å gi slipp på dem eller holde ved dem. Og det gjør at jeg er tryggere i meg selv. NRK omtalte hjelpen han fikk først. – Var det en psykolog du snakket med? – Han var ikke psykolog, eller coach, eller noen ting. Jeg vet egentlig ikke hva han ville kalt seg selv. Men mamma sa: «Ja, du kan si han er litt alternativ.» Ja, alternativ – det høres fint ut. Det prøver jeg. Etter det skjebnesvangre fallet i desember har Bostadløkken fortsatt en drøm om å stå på ski igjen. – Dette er den tøffeste utfordringen jeg noen gang har stått overfor. Jeg nekter å gi opp. Jeg vil alltid kjempe, uttalte han i desember. Ruud hyller kompisen for sitt sterke pågangsmot. – William – han er en champion. Han har virkelig et skikkelig sterkt pågangsmot. Det er egentlig ingen annen enn han selv som vet hvordan det har vært å oppleve det han har opplevd. Men det han utstråler, er bare helt fantastisk. Jeg blir veldig glad av å se at han er i godt mot og er en skikkelig fighter. Det er veldig inspirerende. VG: Publisert: 10.02.26 kl. 17:23

Av: Vibeke Johansen. Peppermint | organisasjonsutvikling . Ledere og medarbeidere deltar på dyre kurs, seminarer og investerer i verktøy som skal forenkle prosesser, for deretter å vike unna når de nye verktøyene skal anvendes i praksis. Det kan fremstå som at noen virksomheter kjøper seg kompetanse, men ikke tåler konsekvensene av den. Jeg har flere bekjente som elsker jobben sin, de fleste ønsker jo også det. For noen av mine bekjente er arbeidsplassen selve bautaen i livet. De er dyktige, dedikerte, bruker fritiden på å lese seg opp og leverer langt over forventning. Fellesnevneren for dem alle er at de er ressurser virksomheten burde verne om. Likevel blir de kasteballer i egen virksomhet. Mine bekjente forteller om de nye skrekkordene; «svenske tilstander» og «amerikanske metoder». Begreper som verken har noe med kriminalitet eller Trump å gjøre, men om målinger og omorganisering utover enhver fatteevne. Lov om mening er med ett pennestrøk tatt bort fra normboka, like enkelt som den ble nedfelt. Historiene nedenfor handler om når mål om merverdi, innovasjon og vekst ender opp i det helt motsatte og om hvorfor det ofte kan ende sånn. Når man rett og slett tuller med egen suksess. 3 av mine bekjentes betroelser. Fra frihet under ansvar til smilefjesregime La oss kalle hen bekjent 1. Hen ledet en avdeling i et nasjonalt selskap. Resultatene var sterke, arbeidsmiljøet godt og sykefraværet lavt. Avdelingen var en yndet arbeidsplass. Alle for en, en for alle. Klassisk «frihet under ansvar» kultur, som fungerte utmerket under hens ledelse. Det skal også nevnes at hen hadde 2 lidenskaper i livet, denne jobben og hunden, men det er en annen historie. Så kom fusjonen. «Svenske tilstander», som hen kalte det. Nye regler. Inn med nye systemer, moderne inn- og utstemplingssytem og nye rapporteringskrav. Medarbeidersamtaler ble byttet ut med ukentlige smilefjesrapporter. Hen ble i forbindelse med omorganiseringen degradert til ny rolle. Resultatet av endringene endte med at store deler av medarbeiderne valgte å gå. Overgangen til de nye systemene og ny kulturmodell ble for stor. Resultatet endte til slutt med fisjon av hele organisasjonen. Når det tryggeste valget er å gå bakover Videre, bekjent 2. Bekjent 2 jobbet i det offentlige helsevesenet. Super dyktig kirurg. For ikke å avsløre hvem hen er vil jeg bare si at hen jobbet på et av Norges største sykehus innenfor sitt felt. Ny kirurgi ble tatt inn. Hen sitt team leverte banebrytende resultater. Alt lå til rette for videre utvikling. Teamet ønsket også å utvikle. Bli bedre. Bli ledene på sitt felt. Kan det bli bedre? Nei. Det ble det ikke heller. Det ble besluttet at behandlingen ble for dyr. Utstyret var dog allerede kjøpt inn. Kompetansen var også på plass, men beslutningen ble stående. Teamet ble omorganisert tilbake til tidligere roller og metoder. Hen, som var prosjektleder for dette prosjektet skulle derfor tilbake til sin tidligere stilling, en stilling under flere av personene hen nettopp hadde ledet. Det nye utstyret ble omorganisert til korridorpasient. Det endte med at hele "dream team" sluttet, fant nye karriereveier og de banebrytende behandlingene tilnærmet glemt.   Den lojale som blir presset ut Sist, men ikke minst bekjent 3. Egentlig representerer bekjent 3 en hel drøss bekjente. Trist nok. Hen er også inspirasjonen til at jeg skriver dette. Jeg har nettopp sagt farvel til hen. Hen arbeidet på team sammen med sin avdelingssjef, de to, jobbet for 5, minst, fikk jeg forståelse av. Kjemien var upåklagelig og de var dyktige. Hen er limet i enhver virksomhet. Arbeidsmoral på topp og leverer hver gang. Under samtalen i dag sier hen: «Vi har utvidet masse, fått nye eiere og fått sånn amerikanske metoder; du vet sånn skjære alle bort, starte på nytt og effektivisere metoden». Hen uttrykte dette nærmere, så det ikke skulle være noe rom for misforståelser hva hen la i den «amerikanske metoden» metodikken: «Her er det mange overflødige avdelinger og andre som kan gjøre jobben». Hens ansvarsområder ble fordelt på andre avdelinger. Hen har gått fra betydningsfull rolle, ned noen etasjer. Hen ble omplassert i en rolle hen fysisk ikke kan utføre. Sjefen, hen refererte til, sammen med en del andre, sa dog opp frivillig samme dag beskjeden om de nye rollefordelingene ble utdelt. Ved utvidelsen mistet virksomheten mye av grunnlaget for suksessen. Viktig kunnskap, rutiner og stabilitet gikk ut døren den dagen. Kanskje aller mest, den glade trygge kulturen. Hvorfor skjer dette? Det er lett å tro at metodene som anvendes i mine bekjentes betroelser handler om økonomi, effektivisering og strategi, men i samtaler med både ledere og medarbeidere, går det igjen noen mønstre: Frykt for å miste kontroll. Dyktige medarbeidere som utfordrer status quo. Mangel på innsikt. Mangel på forståelse av allerede skapt suksess. Tillit blir byttet ut med målinger, skjemaer og forringet fortrolighet. Medarbeidere som føler seg som brikker, og ikke en ressurs. Det er et paradoks, virksomheter som sier de vil ha innovasjon, engasjement og kompetanse, men når de får det, blir det for uforutsigbart, for sterkt og for krevende å lede. Det handler plutselig ikke lenger om god stemning og vilje til å være gode, men om selvsabotasje og forenklede løsninger. Når suksess saboteres innenfra, skjer det sjelden med vilje. Det skjer når strukturer, prosesser og tempo får mer oppmerksomhet enn innsikt, forståelse og et godt fundament for medarbeidere til å skape. Veien videre handler ikke alltid om flere tiltak, men om å se hva som allerede fungerer og bygge videre på det. God ledelse er evnen til å forstå egen suksess, og å verne om den. Veien for å bygge et godt rustet team handler om forståelse av det man driver med. Forståelse, innsikt, kunnskap og få det beste ut av sine medarbeidere. Intet mer - intet mindre. Litt ekstra: Hvordan hennene har det i dag. Hen 1: Hen 1 fikk tilbake lederrollen sin da virksomheten fisjonerte og fikk ny ledelse. Selskapet er i dag på børs. Hen sin lidenskap er fortsatt jobben og hunden. Hen 2: Hen 2 startet egen virksomhet, som ikke overraskende er en suksess. Hen sitt nye motto er «det er bedre å være konge i et lite rike, enn slave i et stort». Tankene mine svevde raskt etter møtet til min syke far på sykehjem, what if.. Hen 3: Hen 3, som var årsaken til at jeg skrev dette etter samtale i dag, vant tidligere i år medalje i NM i sin sportsgren. Hen håper fortsatt at arbeidsgiver skal leve opp til de verdiene de selv lærer bort..

Selvledelse starter ikke med disiplin. Det starter med å forstå hvorfor du gjør som du gjør. I en verden som hyller produktivitet, struktur og selvdisiplin, er det lett å tro at selvledelse handler om å presse seg selv hardere. Troen på at løsningen ligger i bedre rutiner, flere verktøy, tydeligere mål og mer viljestyrke. Når man åpner seg i samtaler om stress, prokrastinering, ambisjoner, relasjoner eller identitet er det slående hvor sjelden disiplin faktisk er problemet. Det som mangler, er innsikt. Når man får innsikt i hvorfor situasjoner er som de er, hvorfor man mister retning og hvorfor man blir trigget av spesifikke personer, skjer det noe. Motstanden forsvinner, man begynner å handle i tråd med seg selv, ikke mot seg selv. Et viktig spørsmål til seg selv er å huske den gangen man følte seg på topp. Hva var så spesielt med denne gangen? Svaret er som regel det samme, man var fornøyd, trygg, full av ro og selvtillit. I innsiktssamtaler er det tydelig at de fleste ikke mangler mål, men mangel på emosjonell presisjon. De vet hva  de vil, men ikke hva som står i veien. Selvledelse handler ikke om å vinne over seg selv, det handler om å samarbeide med seg selv. Innsikt gir språk til det som tidligere var diffust, når noe får språk, mister det makt. Det er derfor innsiktsmøter, refleksjon og ærlige samtaler ofte gir større effekt enn nye systemer og planer. Vi trenger ikke flere regler for oss selv. Vi trenger å forstå oss selv. Når innsikt kommer, kommer disiplin, som en konsekvens. Selvledelse er en kontinuerlig samtale med seg selv Det mest kraftfulle mange oppdager i innsiktssamtaler, er at selvledelse ikke er et prosjekt, det er en praksis. En pågående dialog med seg selv, der man justerer kursen etter innsikt, ikke etter press. Selvledelse handler om å være nysgjerrig på egne reaksjoner, forstå hvorfor når det stopper opp, lytte til signaler og ta kloke valg, ikke bare imponerende. Når man har slik oversikt over egen innsikt, skjer det utvikling. Ikke disiplin, men forståelse. Innsikt er det som gjør mennesker Når mennesker forstår seg selv, faller mye av det de trodde var “problemer” bort. De blir mer handlekraftige, mer tydelige, mer rolige og mer i stand til å lede både seg selv og andre. En av mine go to  setninger, og noe jeg ofte sier til mine kunder før de skal ut i ilden, er for å være ærlig tatt fra en av Vinni fra Paperboys sine sangtekster; «bare gjør det du gjør, og gjør det bra». Men, da er det viktig at man faktisk vet hvordan man skal gjøre det bra.

Av Vibeke Johansen Peppermint | organisasjonsutvikling Det er ikke tilfeldig at både toppidrett og næringsliv har begynt å bruke sparring som en del av sitt mentale støtteapparat. Det handler ikke om trender eller nye buzzord, men om et behov som har blitt tydeligere de siste årene: Mennesker som står i krevende roller trenger et sted hvor de kan tenke høyt, sortere og se seg selv tydeligere. Det er dette sparring gir, et rom hvor du kan få perspektiv, motstand og klarhet uten at det blir terapi, coaching eller rådgivning. Toppidretten: Prestasjon handler også om forståelse I toppidrett har det lenge vært fokus på fysisk trening, taktikk og mental robusthet. De siste årene har flere lag og utøvere begynt å jobbe med sparringspartnere, mennesker som ikke nødvendigvis kommer med teknikker, men som hjelper utøvere og trenere å forstå: Hva som skjer i pressede situasjoner Hvorfor reaksjoner oppstår Hvordan man tar bedre valg under stress Hvordan man håndterer relasjoner og ansvar Det handler ikke om å “fikse” noe, men om å få et klarere bilde av seg selv i situasjonen. Når det skjer, faller mye annet på plass. Næringslivet: Komplekse roller krever et annet rom Ledere og ansatte står i et press som ikke alltid er like synlig. Det er forventninger, raske beslutninger, relasjoner, endringer og ansvar som ikke kan deles med alle rundt dem. Derfor søker flere: En nøytral samtalepartner Et sted hvor man kan sortere uten å måtte prestere En som gir deg svar på spørsmål du ikke stiller selv En som ser mønstre de ikke legger merke til Sparring gir et rom hvor ting kan bli tydeligere, når ting blir tydeligere, blir det lettere å handle. Hvorfor sparring treffer akkurat nå Det er ikke fordi folk mangler informasjon. Det er fordi det er et sted man: Stopper litt opp Forstår hva som faktisk skjer Ser egne mønstre Tar valg som stemmer med det man egentlig vil Sparring er ikke en metode. Det er et møte. Et møte som gir deg et annet blikk på deg selv og situasjonen du står i. Hva som skjer i et sparringsmøte Et godt sparringsmøte er ofte overraskende enkelt: Du får hjelp til å se det du ikke ser selv Du får et språk for noe som har vært uklart Du får et rom hvor du kan være ærlig uten å måtte prestere Det er ikke dramatisk. Det er ikke mystisk. Det er bare presist, og presisjon gjør en forskjell. Derfor kommer sparring til å fortsette å vokse Både i idrett og næringsliv ser vi at mennesker søker noe mer enn teknikker og verktøy. Man søker et sted hvor man kan forstå seg selv bedre, og ta valg som holder over tid. Sparring gir akkurat det: Et rom for klarhet, refleksjon og bevegelse. Hvis du er nysgjerrig på sparring Peppermint er et sted for mennesker som står i noe viktig, og som trenger et sted hvor ting kan falle på plass. Du er velkommen til å ta kontakt hvis du vil utforske hva sparring kan gjøre for deg.